Gamle damers vibrato

Hvor respektfullt er dette laget?

Den religiøse visetradisjonen i Norge fortjener å bli løftet frem i lyset, ut av menighetslokaler og fretexkasser. Så, all ære til produsent Per Aasmund Aarnes for å gi Øyslebø Sangsøstre et eget album. De fire kvinnene godt oppe i sytti- og åttiårene bruker vibratoen så ord og budskap dirrer, det er en sangstil som er fascinerende i seg selv. Spørsmålet er hvor respektfullt laget dette er. Sanger og tekster når ikke opp i Arne Aano-klassen, det er så.

Det er likevel et sterkt artistisk nærvær i kvartettens fremføring. Men damene kommer ofte i bakgrunnen for et komp med banjoer og steelgitarer, som lyder like malplassert som det bevisst litt rufsete lydbildet. Iblant er det så outrert at en frykter de unge musikerne gjør narr av damene. Innpakning og CD-hefte forsterker følelsen av at dette er forsøk på å skape en kultus rundt sangsøstrene. Da forsvinner ektheten plateselskapet påberoper seg.

                                                                                                                                                            Helge Olsen