Bedehus-Country

Country er in. Bedehus er ut. Autentisitet er in. Alderdom er i hovedsak ut, men i noen tilfeller in, gjerne når det knyttes til autentisitet. Derfor er det et spennende eksperiment som finner sted når Øyslebø Sangsøstre gir ut CD etter 58 års musikalsk kompaniskap. Konseptet er enkelt: Fire kvinner med gitar, foldeskjørt og grått hår, synger bedehussanger slik de alltid har gjort. Da de begynte, var musikken deres noe mange hadde et forhold til. I dag vil den først og fremst være foretrukket som lydspor når et TV-team drar til Sørlandet for å gi seerne et innblikk i en del av Norge som programskaperne trolig anser som overveldende kuriøs. Dette er altså bedehusmusikk ned til minste klisjé. Men: Det er noe mer. Et raffinert komp, jobbet fram av klassisk countrybesetning, er lagt under kvinnenes himmelvendte sang. Ved hjelp av plingplong-piano, kontrabass, banjo, steelgitar, tamburin og vispetrommer får musikken et upåklagelig driv. Noen ganger svinger det til og med. Noen ganger er det tilbakelent og skakt, et grep som skaper en freidig dynamikk. Nesten alle sjangermøter vil ende med en delt konklusjon: «Bra, men...» Noe blir vunnet, annet går tapt i sammensmeltinger. Det er ikke tilfelle her. Country og bedehusmusikk er gamle kjenninger, for ikke å si slektninger. Jeg synes ingen skal være redd for å føre dem sammen oftere.

                                                                                                                                                                            Trygve W Jordheim